Synsforstyrrelser og legevakta

Ken og jeg hadde en plan om å hente resterende ting på baby shop i dag. Da vi nærmet oss baby shop merket jeg at blikket mitt var veldig flakkende, og det kjentes ut som om jeg hadde stirra på sola i timesvis, for så å bare se mørke og lyse dotter. Ken satt meg av på baby shop og dro en tur innom Jula for å bytte noe. Da jeg kom inn tenkte jeg at synet sikkert kom til å bli normalt igjen, men istedenfor ble det bare verre og verre. Da jeg så på kollegaen min, var det som om halve ansiktet hennes var borte, og jeg hadde null kontroll på hva som skjedde på min venstre side. Jeg har aldri opplevd dette før, men håpet på at det kom til å gi seg, så jeg tittet litt videre i klesavdelingen. Jeg kræsjet med klesstativene og det var som om store deler av synet var forskjøvet eller fjernet oppi hodet mitt. Etter litt tid skjønte jeg at dette ikke kom til å gi seg, så jeg satt meg ned og ringte pappa. Stakkars pappa som mulig ble litt skremt av sin høygravide datter som var så redd og forvirra for at hun ikke så noe. Jeg ringte Ken og fikk han til å komme bort, og vi satt oss i bilen og satt kursen mot legevakta, siden legen min ikke hadde mulighet til å ta meg imot. På legevakta tok de det alvorlig, først og fremst fordi jeg er gravid. De tok blodtrykk, testet blodprosenten, blodsukkeret og sjekket urinen min. Det kom ei lege og snakket litt med meg, og sa at det mest sannsynlig var et migreneanfall, men siden jeg er gravid så blir de automatisk litt hysteriske og vil sjekke alt grundig. Hun sjekket styrken i hender og nakke og så inni øyet mitt, og var ganske sikker i sin diagnose som var migreneanfall, men hun ville holde meg igjen til observasjon en halvtimes tid for å være sikker på at tilstanden min ble bedre. I løpet av halvtimen på venterommet dovna venstrehånda mi bort. Som oftest pleier det å gå over av at jeg rører på armen og "knipser" fingrene litt, men nå vedvarte det i ca ti min. Legen så på det som et godt tegn, fordi det var veldig vanlig at hånda dovner bort. Jeg hadde ikke spesielt mye hodepine (bortsett fra den jeg hadde grini på meg), men merket på bilturen på vei hjem at den kom snikende. Ettermiddagen har jeg brukt på å ligge i senga med et par paracet innabords, og det har heldigvis gått bra!

Bildet er hentet fra google.

Og til alle de som til vanlig er plaget av migrene, syns nok at dette var en "piece of cake"-situasjon, men jeg skal love dere at når man er gravid så er det gjerne ikke segselv man tenker på, men først og fremst den lille i magen. Selv har jeg aldri hatt migrene før, og når den for første gang dukker opp i uke 35 i den første graviditeten, tar redselen over. Det er innmari ekkelt når en plutselig ikke har kontroll over kroppens signaler, og heller ikke har peiling på hva de kan "varsle om". Tidligere har jeg også undervurdert viktigheten av å ha med meg mappa med helsekort, fødeplassbrev og testresultater i forbindelse med graviditeten, rundt omkring, men dette var desidert en liten "wake-up-call" for meg om at det kan være lurt å drasse med seg, selv på en liten handletur - man vet aldri når man plutselig får bruk for de!

Vi får for all del håpe på at jeg ikke opplever dette flere ganger, spesielt ikke som gravid! Isåfall vet jeg at det er helt ufarlig. Imens får jeg ta kroppens signaler på alvor og roe ned litt, selvom jeg ikke føler at jeg stresser så innmari mye i hverdagen. Jeg skal trossalt bli mamma om 2-7 uker! :)