Min fødselshistorie

Fredag 1/7-11
41+2, 6 dager på overtid, var Ken og jeg på den første overtidskontrollen på Ahus. En lege, tydelig preget av stress, hadde ultralyd og GU-undersøkelsen. Hun så at babyen hadde det fint i magen, hadde normal mengde fostervann og ikke for mange forkalkninger i morkaka. Hun estimerte babyen til å ha en vekt på 3890 gram. På GU-undersøkelsen fant hun ut at jeg hadde en veldig umoden livmortapp som var 2,5 cm lang, langt bak, litt myk, men ingen åpning. Vi dro hjem fra sykehuset, og jeg var VELDIG skuffet da jeg innså at dette kom til å ta LANG tid, og ikke engang ble strippet (som ofte kan få livmortappen til å modnes fortere). Vi fikk ny time til kontroll på sykehuset, tirsdag 5/7-11 kl. 08:00.

Ikke trodde jeg at jeg måtte vente ytterligere en uke til før jeg fikk hilse på vår lille baby.

Tirsdag 5/7-11
41+6, 10 dager på overtid. Etter GU-undersøkelsen fredag 1/7, hadde jeg en liten tegningsblødning og slim, og mandag 4/7 gikk deler av slimproppen. Vi kom på kontroll 5/7 kl. 08:00, og lå til CTG-registrering før vi kom inn til kontroll hos legen. Han tok ultralyd av babyen, så at alt var bra, og estimerte hun til å være 4100 gram. På GU-undersøkelsen kunne han bekrefte at det hadde vært litt modning i helga, men ikke mye. Livmortappen var fortsatt langt bak, men hadde blitt litt kortere og var på dette tidspunktet ca 1 cm, åpningen var 1 cm og livmortappen var fortsatt myk. Han strippet meg, og vi fikk ny time til å få satt inn foleykateter dagen etter, 6/7-11 kl. 11:00, med mindre det skjedde noe i løpet av kvelden.

Onsdag 6/7-11
42+0, 11 dager på overtid. Ingen fødsel denne natta heller, så vi satt kursen til Ahus kl. 11:00. Etter å ha fått beskjed om at ”her er det fullt i dag, så det blir ingen igangsetting med modningspiller før i morgen dersom du er for moden til foleykateter”, fikk jordmoren et stk irritert, lei og sint Emilie å prate med. ”Heldigvis” hadde det ikke skjedd noe modning i løpet av natta, fortsatt 1 ”god” cm åpning, lang og litt myk livmortapp. Til min store glede var det legen fra bekkenbunnsforskningen som undersøkte meg, og satt inn foleykateteret ca kl. 13-14. Det var utrolig godt å møte på en person vi fikk gode svar fra, og som jeg hadde litt kjennskap til fra før av. Det var ikke vondt å sette inn kateteret, men litt ubehagelig å ha det der, og en del murringer. Vi dro på barselhotellet for å besøke Anette, Marius og min lille niese Anine som hadde kommet til verden tirsdag 5/7-11. Murringene utviklet seg til noen små ”tak” nederst i magen. Sammentrekningene tok seg opp i bilen på vei hjem, men alt ga seg etter et dobesøk, da foleykateteret trolig hadde blitt ”presset” ut. Det datt ut da jeg nappet litt i det ved et dobesøk i 04:30-tiden torsdag 7/8-11. Jeg ringte Føden/Observasjon, og fikk da beskjed om å komme til kontroll kl. 11 istedenfor kl. 14.

Torsdag 7. og fredag 8/7-11
42+1, 12 lange dager på overtid - Ken og jeg dro til Ahus kl. 11, og visste at NÅ kunne de IKKE sende oss hjem igjen uten baby. Vi møtte på Føde observasjon, men måtte ligge litt inne på familierommet på Føden til å begynne med, siden det var så mange som ble igangsatt denne dagen. Ingen endring i åpningen (1 cm), så foleykateteret hadde ikke hatt noen effekt, men sklidd ut slik som jeg trodde. Derfor måtte jeg settes i gang med modningspiller, noe som jeg ble varslet om at kunne ta en stund da de ikke setter i gang med drypp før etter den åttende modningspilla, og siden jeg var førstegangsfødende burde jeg belage meg på at det ikke kom til å skje noe i dag, og kanskje heller ikke i morgen, men i løpet av helga.

Før jeg fikk den første pilla måtte jeg ligge til CTG-registrering i en halvtime. Pilla ble satt inn, men plutselig ble jordmoren litt forskrekket i blikket da det gikk opp for henne at hun hadde satt inn feil type pille, nemlig en som skal tas oralt og ikke vaginalt. Så da måtte hun ”inn” og hente den igjen, og jeg måtte ligge til registrering ytterligere en time i tilfelle jeg skulle få ”stormrier” pga feil medikamenter. Vi var heldigvis ved godt mot og lo av det hele, selv om hele prosessen ble forsinket med et par timer. Den riktige modningspilla ble satt inn ca kl 13:20, og jeg måtte ligge med den en time mens de tok CTG-registrering. Etter det kunne vi få gå oss en tur rundt på sykehuset. Vi spiste en lunsj i kantina på sykehuset, før vi var litt ”crazy” og forlot sykehusområdet for å kjøpe nye joggesko til meg. Tiltross for hovne ben pga vann, kjøpte jeg et par sko som var aaaaltfor små i håp om at de skulle passe et par dager etter fødselen (noe de også gjorde!). Ny pille skulle settes inn etter fire timer, så vi skulle være tilbake på sykehuset kl. 17:00 for å ligge til CTG-registrering en halvtime før ny pille ble satt inn, kl. 17:30. På dette tidspunktet merket jeg noen små ”tak” i magen, men ikke noe som var veldig nevneverdig, kun som litt sterke kynnere. Vi kunne se på CTG-registreringen før andre modningspille at det var litt rytmiske, men veldig svake sammentrekninger i livmoren min, og jordmor kunne bekrefte at den første pilla hadde hatt en liten effekt da jeg hadde åpning på 2 cm.

CTG-apparatet etterlot seg noen merker på magen som fikk magen til å se ut som en ugle. Ken og jeg fikk oss noen skikkelig latterkramper da jeg lo, for da "lo" magen også, fordi det skurret i apparatet - utrolig tør sykehushumor.

Vi hadde fått nytt rom på Føde observasjon, og der delte vi rom med et annet par som hadde termin samme dag som meg, og som hadde vært på kontroller de samme dagene som vi hadde vært. Den andre modningspilla ble satt inn ca kl. 18:00 etter litt venting. Etter en time med CTG-registrering kunne vi se at sammentrekningene kom litt hyppigere, men de var fortsatt ikke så veldig ubehagelige. Vi fikk lov til å vandre litt på Ahus før den tredje pilla skulle bli satt før kvelden - de vil nemlig ikke sette modningspiller på natta pga at de ønsker at de vordende foreldrene skal få litt søvn. Vi var innstilt på at dette kom til å ta evigheter, så vi dro likeså godt en tur på Triaden for å slå i hjel litt tid. Da jeg satt på Ahus og ventet på at Ken skulle komme opp med bilen merket jeg at sammentrekningene kom med jevne mellomrom, og jeg startet app’en ”Contraction timer” på iPhonen min, hvor jeg trykket på ”start” og ”stopp” ved hver sammentrekning, også viser den lengde og intervaller på hver sammentrekning. I det vi ankom Triaden ca kl. 19:15 kom sammentrekningene med jevne mellomrom. I løpet av turen på Triaden kom de med ca to minutter fra starten på en sammentrekning til starten på den neste, og hver sammentrekning varte i ca 1 minutt – det vil si 1 minutt på, 1 minutt av. Mens vi gikk på senteret fikk jeg veldig ”trykketrang” og gikk på do et par ganger uten at noe ”skjedde”, og sammentrekningene ble stadig mer intense. Jeg skjønte at sammentrekningene var rier, og var mer keen på å komme meg tilbake til sykehuset, men ikke uten en Big Bite som jeg kunne spise som kveldsmat når Ken måtte dra hjem for kvelden (mannfolka kan ikke sove over på føde observasjon). Vi parkerte i parkeringshuset og gikk opp, og riene ble mye mer intense og jeg bare gledet meg til å komme opp på rommet. Vi var tilbake på sykehuset i 20:15-tiden, 1 time før neste CTG-registrering skulle startes. Riene var like hyppige (5 rier på 10 minutter), men ble stadig mer intense, og jeg gikk inn i min egen liten boble som bestod av å PUSTE og å trykke på ”Contraction Timer”-app’en ved start og stopp på riene, og Ken kommenterte raskt at ”jeg tror ikke jeg skal hjem i natt likvel, jeg”. Jordmor kom inn og lurte på hvordan det gikk, og da kunne jeg bare vise telefonen istedenfor å snakke så mye. Hun sjekket meg ca kl. 22:00, og bekreftet at det var fire centimeter åpning, kjempemykt og vannblære (dvs at vannet står i ”spenn” og kan gå når som helst)! Hun kom raskt i gang med å skulle ordne fødestue til oss, for her var fødselen i gang. Jeg ble veldig glad når hun sa at det ikke var behov for den tredje modningspilla, siden det hadde gått over i mine egne rier. Ca kl. 22:30 hørte jeg et lite ”dunk” (som om noen slår en finger i et bord) i trusa, og det kjentes ut som om jeg tisset litt på meg. Lyden jeg hørte var mest sannsynlig lyden av at vannblæra sprakk og at vannet mitt gikk, samtidig kom resten av slimproppen. Jeg følte fortsatt at jeg måtte veldig på do, og fikk satt klystèr. Jordmor hentet rullestol til meg for å flytte meg over på føden ca kl. 22:45-23:00, men jeg insisterte på å gå, og gikk målrettet mot fødestua rett etter en rie. Jeg hadde to rier på vei bort til fødestua, og en rett etter at jeg kom frem. Vi fikk ”tildelt” en jordmor som nettopp hadde kommet på vakt kl. 23:00, en veldig hyggelig dame som het Kariann og minnet oss veldig om Kathrine Moholt. Jeg tok meg godt til rette og fant frem prekestolen, for jeg syns det var veldig behagelig å stå og bevege meg litt. Det var også veldig godt å stå lent over vasken mens jeg stod og vugget frem og tilbake (nesten som et nesehorn).

Full konsentrasjon midt i en rie rett etter vi kom på fødestua.

Fått på meg "sykehusuniformen" og slapper av mellom to rier, hengende over prekestolen.

Kl. 23:20 sjekket jordmor meg igjen, og da hadde jeg 6 cm åpning! Hun ordnet klart alt hun trengte til fødsel, og var overrasket over hvor fort jeg åpnet meg, spesielt siden jeg var førstegangsfødende. Hun bekreftet at vannet mitt hadde gått, fordi det rant litt, og hun så at det var litt misfarget (babyen har bæsjet i fostervannet) – noe som var veldig vanlig så langt på overtid. Hun måtte da sette en elektrode på hodet til babyen som fungerte som en EKG, som viser barnets puls, om det er stresset, osv. Når fostervannet er misfarget får man ikke bruke badekar som smertelindring eller ha en vannfødsel, men det kom jeg meg fort over. Hun forklarte at den trykketrangen jeg hadde skyldtes at babyens hode var godt nede i bekkenet og at det derfor kjentes ut som om jeg måtte på do. Hun sa at jeg ikke måtte presse, fordi jeg da ville bli veldig sliten til selve utdrivningsfasen. Det skal sies at det var innmari vanskelig å ikke presse når kroppen så å si gjør det for deg, så jeg unnskyldte meg hver gang jeg (kroppen min) presset, noe Ken og jordmor syns var litt komisk. Jordmor anbefalte at jeg skulle prøve lystgass, noe jeg ikke var helt enig i, men hun mente den kanskje kunne ta bort litt av trykketrangen, og viste meg hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg prøvde det på to rier, men den tredje rien ble det helt feil på, og jeg kastet fra med ”den dumme lystgassen”, så det ble med de to riene. Jeg var veldig fokusert og pustet meg veldig godt gjennom riene, og hver gang jeg følte jeg måtte presse, prøvde jeg å puste veldig fort istedenfor, noe som fungerte veldig bra. Jeg utbrøt aldri kommentarer om at det var vondt eller at jeg holdt på å dø, og Ken ga meg hele tiden komplimenter for hvor fort det gikk og hvor flink jeg var som gjorde alt uten smertelindring. Jeg følte meg også veldig flink selv.

Kl. 00:00 sjekket jordmor åpningen min, og den var da 8, nesten 9 cm, og jeg forstod at dette ble en 50 årsgave til min far, den vordende morfaren. En halvtime senere, kl. 00:30, hadde jeg 9 ½ cm åpning og en liten ”kant” som hun trykket bakover mens jeg skulle presse litt. Ken tok bilder underveis, og jeg var smørblid mellom riene og smilte og pratet. Jordmor kommenterte overrasket at ”det er ikke mange som smiler på 9 cm altså!!”. Kl. 01:00 hadde jeg 10 cm og full åpning, men hodet til babyen lå ”under spina” og måtte komme ned i bekkenbunnen før jeg kunne presse. På dette stadiet tilkalte hun legen for en vurdering, og det viste seg at denne legen var samme dame som har bekkenbunnsforskningen som jeg deltar i, og hun som satt inn foleykateteret på meg onsdag 6/7. Jeg ble veldig glad da jeg så at det var hun, og utbrøt ”det er jo deg!” – jeg følte at jeg var i veldig gode hender. De tittet inn og snakket sammen og sa at det var en fostersvulst på hodet til babyen, men var rask med å forklare at det ikke var så fælt som det hørtes ut som da de så det forskremte ansiktsuttrykket mitt. Fostersvulst kommer når hodet til babyen blir stående i åpningen lenge slik at det hovner opp, og det blir da en ekstra ”kul” på hodet. De spurte om vi hadde fått estimert noe vekt på babyen, fordi de syntes at hun virket litt stor. De ble enige om at de skulle vente med å la meg presse til hun hadde kommet lenger ned i bekkenet. Jeg spurte jordmor om når jeg kunne få lov til å begynne å presse, og hun sa at når man hadde hatt full åpning en time skulle man begynne å presse, altså kl. 02:00.

Jeg lå en del på siden i fødesenga med den ene foten i fotbøylen, og slik slappet jeg godt av mellom riene. Jeg gledet meg til å få presset henne ut, spesielt når jeg hadde hatt trykketrang i så mange timer. Kl. 02:00, ikke et sekund over, dro jeg i den røde snora, og sa ”nå skal vi begynne å trykke!”. Jordmor lo litt av meg og sa at jeg kunne trykke litt hvis jeg følte for det, men ikke på hver rie. Vi hevet ryggen på fødesenga slik at jeg kunne stå på knær, lent over ryggen og trykke. Riene mine hadde begynt å dabbe av, og kom litt sjeldnere, så innen klokka var 02:30 fikk jeg drypp med oksitycin for at riene skulle ta seg opp slik at jeg kunne få skikkelig effektive pressrier. Riene kom veldig fort igjen og var intense, og kl. 02:30 kom ”legeteamet” inn, 2 leger, 2 barnepleiere og en annen person, var vel 6 helsepersonell der til sammen, inkludert jordmor. Jeg holdt meg rolig hele tiden, og var trygg på at alt var fint med barnet ettersom vi kunne se det pga at hun hadde elektrode på hodet. Jeg fikk beskjed om å puste inn litt surstoff mellom riene (fordi babyen trengte litt ekstra oksygen), så Ken sin jobb var å gi meg surstoffmaska. Jeg måtte etter hvert ligge på ryggen i fødesenga slik at man fikk bredden i bekkenet mitt siden barnet var såpass stort, i tillegg trengte de litt ”oversikt”. På hver pressrie hadde jeg alltid et stort utpust på hvert press, som fikk panneluggen til den ene legen til å flagre. Jeg husker jeg unnskyldte meg for at jeg blåste på henne, det så innmari komisk ut, hehe. Etter en del pressing sa de at de måtte sette vakum (sugekopp) på barnets hode og hjelpe til litt for å få henne ut. Så smørblid som jeg var så var det helt i orden ”bare sett vakum dere, det går fint!”. De satt vakumet, et lite klipp, og PLOPP – klokka 03:07 den 8. juli 2011, kom den lille jenta vår til verden. De klipte navlestrengen rimelig kjapt og tok henne med på ”varmebenken” for å ”suge ut” fostervann fra nese og munn, og masserte henne for å få skikkelig med lyd. Hun gråt ikke, men klynket mye, og de bekreftet hele veien at alt var fint med henne. Hun ble veid og målt, og de utbrøt ”Det var en stor baby, 4570 gram og 54 cm!” – det hadde jeg aldri trodd. Ken var veldig ivrig og gikk frem og tilbake mellom meg og Sienna og tok masse bilder, mens vi begge hikstet av glede.

Sienna Marie ligger på varmebenke og får sugd fostervann ut av munn og nese. Her kan dere også se "fostersvulsten" som gjør hodet hennes veldig langt.

Ca ni minutter etter at Sienna Marie kom til verden, fikk jeg henne på brystet mitt – FOR EN FØLELSE!

Det stolteste øyeblikket i livet mitt!

Jeg er utrolig fornøyd med meg selv, og overrasket over min egen smerteterskel og hvordan jeg taklet smertene og hele prosessen. Ken var en veldig god støtte og prøvde hele tiden å bistå meg med massasje på korsryggen, henting av og å tilby saft, og komplimenter underveis – selv om jeg av og til måtte si ”ikke nå” til massasje eller når han pratet til meg. Av og til hadde jeg mer enn nok med å puste meg gjennom riene. Vi hadde begge to en fantastisk fødselsopplevelse, selv om noen ser på fødselen som ”tøff” siden det endte med vakum, et veldig stort barn og litt ”etterarbeid” for legene. Det viktigste er at Sienna Marie var i tipp-topp form, og fikk en appegardscore på 7-9-9. Etter en times tid, når de var ferdige med å stoppe blødninger og sy, flyttet vi oss inn på familierommet hvor Sienna fikk sitt aller første måltid, og Ken og jeg nøt noen brødskiver.

Far-datter <3

Vi fikk plass på Ahus-hotellet, og ble kjørt dit i 06:30-tiden, etter å ha ringt familien og overbringet den gledelige nyheten! Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg oppriktig GLEDER meg til neste fødsel, og at dette definitivt IKKE var den siste gangen jeg fødet (alt med forbehold selvsagt, man vet jo aldri om man kan få flere)… Dessuten så synes jeg det var godt gjort av kroppen min å gå fra 4 til 10 cm på ca 3 timer. Ingen tvil om at Sienna Marie har kost seg i magen, for morkaka veide 940 gram. Som de sa – store barn har store morkaker, og normalen er rundt 600-700 gram. Ikke alle som kan si at de har hatt et svangerskap på 42 uker og 2 dager! Alle de 13 lange dagene på overtid, var fort glemt, men noe jeg likevel ikke unner NOEN.

Men - den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves – vår flotte Sienna Marie!